KRIGSMINNER FRA RØRA.                                              Te føstsia.

RØRBYGGEN SOM SKJØI QUISLING.

Heile artikkel'n les du hen.
Flere PDF artikkler, nederst på sia.

FLYKTNINGELOS MARTIN SELLI.

I Inderøy Museum- og Historielags Årbok for 2006 Eynni Idri, er det en lang artikkel basert på notater om og av Flyktningelos Martin Selli sine opplevelser under krigen. Hele artikkelen kan du lese som PDF-dokument her.

ET 70-ÅRS MINNE
AV JON J. VAADAL

Vinteren 1940 var spesiell på mange vis for en liten gutt på knappe 8 år. Det kom store mengder snø og det var kaldt. I januar kom det ny dreng her på gården og det var spennende å se hvilken kar dette var. Han kom fra nord og bodde på Helgeland og hva nå dette var for et land?

Men etter tre uker her på gården ble denne drengen som hette Isak utkalt på vakttjeneste i Finnmark, nærmere bestemt oppe i Passvikdalen. Det var krig mellom Finland og Russland. Norge fikk forskjellig føling med denne krigen. De finske troppene ble presset over grensen til Norge, og vi måtte etter hvert fange opp disse soldatene, som etter hvert ble internert og sendt blant annet sørover og hit til Trøndelag. Drengen vår ble plassert der oppe og holdt vakt over disse finske soldatene. Like før jul i 1939 ble det sendt en bataljon fra Regiment 13 i Steinkjer. I denne bataljonen var det flere soldater som jeg kjente fra nærområdet vårt. Disse soldatene var en vaktstyrke i grensetraktene oppe ved Narvik.

Bestefaren min fortalte meg om denne forferdelige krigen mellom Finland og Russland. Han leste det som sto i avisene og det var spennende hvilket resultat krigen skulle få. Det var fryktelig kaldt i områdene hvor krigen raste. Det ble anmodet om å sende varmt tøy til de finske soldatene. Bestemoren min hadde fått oppskrift på
finnlandhette - det var ei ansiktsmaske av godt ullgarn med åpning for øyne og munn
. Hun strikket alt hun kunne og det ble samlet inn og sendt til Finland. De finske soldatene som ble tatt til fange i Passvikdalen ble annet sendt sørover til Verdal, nærmere bestemt Vaterholmen leir.  

Her hjemme i Vådalen hadde min onkel Jens arbeid for min far med blant annet tømmerhogst. En dag i januar ble han innkommandert til Vaterholmen for å holde vakt over de finske soldatene som var tatt til fange.

Krigen mellom Finland og Russland varte til cirka 15. mars 1940. Det er blitt fortalt at de finske fangene i Vaterholmen rømte etter hvert. De ville hjem for å forsvare hjem og folk. Det var mange i Verdalen som hjalp fangene med ski, klær og mat. Onkel Jens var hjemme her på permisjon og fortalte litt om folket han passet på. Det første de hadde gjort når fangene kom til Vaterholmen var å bygge opp badstue nede ved elven. Det er stor tradisjon i Finland for slik badstubading. De brukte elva i stedet for dusj.

 

Freden i Finland kom i midten av mars 1940. Det ble fred med Russland og etter hvert har vi hørt om svært strenge betingelser hvor det finske folk blant annet måtte gi mye av sitt land og betale svært store krigserstatninger. Det var noe som varte i mange år.

Det er og fortalt at hver familie i Finland hadde minst ett familiemedlem som var krigsskadd etter denne krigen mellom Finland og Russland. Det er mange krigsminner rundt på kjente plasser, blant annet på torget i Vasa i Finland.

.'

Når du går på barneskolen og hører svært begrenset nytt er det vanskelig å forstå. Vi hadde ikke radio i vår familie i 1940, men det ble sikkert lest om ting i avisene. Det var vanskelig å forstå alt som ble sagt og skrevet.

Jeg var på skolen 9. april 1940 og da jeg kom hjem ut på dagen møtte moren min meg og fortale om krigen som hadde brutt ut med Tyskland. Mor var svært skremt og tungsinnet, og jeg skjønte at det var noe forferdelig på gang. Her i vårt hjem kom det folk både fra Trondheim og andre plasser. Det var
familiemedlemmer som flyktet i all hast
. De trodde visst det var tryggere å bo på bygda enn hjemme i byene.

Vi fikk fort besøk av fremmede fly, det var sikkert vanskelig å se hva som var norske eller tyske fly. Folk ble fort kjent med hvilke fly som tilhørte det enkelte land. De folkene som kom til oss hadde med en stor radio. Det ble fort lyttet på flere stasjoner, blant annet Bodø som sendte meldinger om krigen som var på gang rundt om i Norge.

Den 10. april hadde det kommet militært personell til nabogården Berg. På Berg bodde to godt voksne søsken, Gustav og Bergitte Berg, de hadde og ei tjenestejente som hette Klara Pedersen fra en heim i nabolaget. Klara var mye sammen med moren min og hun fortalte nytt rett som det var. Hun fortalte om militært besøk på
Berg, det var 30 sanitetssoldater fra Trondheim som hadde fått plass i stuelåna der. Det ble så spennende at jeg tok meg en tur til Berg. Der møtte jeg soldater som kom med våpen, de skulle skyte på blink. De hadde fått utlevert pistoler og ammunisjon og skulle sikkert øve på gamle ferdigheter. Det var vanlig at sanitetspersonell hadde slike våpen, pistoler
. Det hadde sikkert ikke vært øvet på en god stund, så øvingen var nødvendig. Jeg husker at sanitetssoldatene hadde røde kors armbind på seg.

 

Det ble snakket mellom soldatene og folkene på gården - hva som ble sagt det husker jeg ikke.

Lenger inn i bygda vår - ved Vollan skole hadde også soldater tatt seg kvarter den 9. april 1940. Det var faren min som kjørte melk på meieriet den 10. april 1940 som hadde snakket med vakter der om dette. Soldatene var elever fra befalskolen i Trondheim. De skulle videre nordover for å slutte seg til avdelinger nord for Steinkjer. Vi som skulle gå på skolen fikk plutselig fri på grunn av det som hadde skjedd. Skolen ble åpnet igjen utpå våren, det ble da blant annet ny lærer for oss. Vår tidligere lærer hadde reist fra bygda.


Den 10. april 1940 kom det anmodning til moren min om at det skulle lages forbindingssaker av rent hvitt tøy som saniteten samlet inn.

På Mære landbruksskole ble det stelt i stand et lasarett, der sanitetskvinnene hadde tjeneste. Likedan på Sund folkehøyskole ble det også opprettet et lasarett, der blant annet doktor Kjølmoen hadde ansvaret.  
 

 

Bilde fra Lasarettet på Sund. "Dusse" Lorås (Berlgjot Østby) sitter på støtfangeren på bilen med Røde-kors merket. Doktor Kjølmoen lengst til høyre.
Her er Fasiten, fra "Dusse":
Fremste rekke, sittende Berlgjot Østby, Gjersvika, 2 sykepleiere sendt fra ett sykehus i Trondheim, Per-Johan Kjølmoen.
Andre rekke.Tor Øien Åen, lærer, fra Tynseth, Sofie Hustad, Hembre Sandvollan, Else Dyrstad fra Byafossen, ?  Samaritt fra Levanger, Nils Sivertsen, Folkehøyskolebestyrer, litt gjemt ? Brun, bestyrer på Trønderfrukt, fru Brun ?, Doktor Per Kjølmoen.
Bakerst: Valborg "Mosse" Kjølmoen, Mor til neste som er Fru Sivertsen.

Bildet er tatt 17. mai, den dagen Doktor Per Kjølmoen hadde fødselsdag.

 

Berlgjot Østby, ei svært sprek Dame på 94 år, ble gift med Lærer Odd Lorås, mest kjent som "Dusse", var elev ved Sund Folkehøgskole i de dramatiske aprildagene, og hadde til alt overmål matematikk eksamen 9. april, isolert og uvitende om krigsutbruddet i Norge. Hennes opplevelser, nedskrevet i en alder av 92 år, kan du lese om her.

 

Vi forsetter Jon J. Vaadals berettning:

Livet her på gården de første dagene av krigen preget de voksne sine tanker og liv mer enn oss barna. Enkelte familier i grenda bygde seg enkle boliger inne på skogen for de følte at de måtte ha et sted å flykte hvis det ble ufred der de bodde. Her i gården med mye folk og husdyr var det vanskelig å flytte. Vi ble hjemme. Det ble etter hvert stille etter veiene og jernbanen med sin trafikk så vi lite til. På Verdalsøra sprengte de militære jernbanebrua, men det var visst trafikk med ei motorvogn fra Steinkjer til Verdal. Far var på Steinkjer lørdagen før det ble bombet der. Han kom hjem og fortalte om de engelske soldatene han hadde møtt både på Sparbu og andre steder langs veien. Den 19. april 1940 kom det en avdeling engelske soldater til gården 0ver-Røskje. De tok seg kvarter på låven der. Det var tropper som skulle stoppe tysk fremrykning. Dagens eier, Jørgen Røskje, forteller at han og flere flyktet til Røfloa som er heimgården til moren hans.

Søndag 21. april 1940.

Bror til faren min, onkel Karl, bodde på en naboheim til oss. Han var sjuk og ble utskrevet fra sykehuset på Levanger. De som var ansvarlige på sykehuset måtte rydde så mye plass de kunne for at skadde folk fra krigen som kunne komme skulle få hjelp.
Far skulle gå og se til broren sin. Jeg fikk være med. Da vi kom bort på storvegen - E6 i dag - møtte vi en tropp med soldater. Far sa det var engelske og de var kanskje en 20 mann. De gikk sørover mot
Røra.
Over oss gikk det mange tyske fly på bombetokt til byene Namsos og Steinkjer så det var et svært så uhyggelig bilde rundt oss. Det spurtes snart om bombing på Steinkjer så folk i grenda var opp på Brattåstemplet for å se hva som skjedde på Steinkjer.
De så mye røyk og flammer fra ild i Steinkjer
. Det hendte så mye rundt oss at både yngre og eldre ble urolige. Det ryktes blant annet om tyske krigsskip ute i fjorden og det ble registrert skuddsalver av folk her omkring.

Mandag den 22. april 1940 var jeg tidlig opp og tittet ut gjennom kjøkkenvinduet og fikk se et fly som fløy over nabogården, Øver-Berg. Flyet sendte ut røde lys og jeg fortalte far hva jeg hadde sett. Da sa far at han skulle gå opp til naboen og diskutere om vi skulle holde melka hjemme fra meieriet på Sparbu. For slik som situasjonen var i grenda kunne vi separere melka og satte derfor ikke hest og folk i fare. Når faren min skulle gå til nabogården ble
jeg med han. Far ble enig med naboen, Paul Waadal, om at vi holdt melka hjemme. Vi går fra fjøset og ned i hagen til Paul og der er det en mann som driver å skjærer bærbusker. Han er evakuert fra Verdalsøra. Far og mannen som hette Snorre, diskuterer situasjonen og hva som kan skje. Mens vi står der og prater ser far at det kommer en avdeling med soldater ute på storveien, utenfor Vester-Berg. Det er visst flere hundre soldater og bakerst i den avdelingen er det hester som drar på noe.
Far ser ganske fort av fargene på uniformene at det var en avdeling med tyske tropper. Det var en kanon de 2 hestene dro.

Snorre og far ble fort klar over situasjonen og det ble svært utrivelig så vi skiltes der og gikk heim. Far sa at jeg ikke fikk springe, men gå i vanlig gange sammen med han. Da vi endelig hadde kommet hjem så vi soldatene komme inn på gården til Gustav og Bergitte Berg. Det gikk ikke så lenge så kom både Gustav og Bergitte til oss, det hadde kommet fremmede soldater til dem og de snakket et språk de ikke forsto. Far så at avdelingen gikk videre mot Røskje, og det er fortalt at det på Røskjehaugen sto flere personer som var usikre på hva som skjedde. De diskuterte sikkert hva det var som kom langs storveien.
De engelske soldatene som hadde bodd 2 døgn i låven på Røskje hadde returnert tilbake til Sparbu og Steinkjer. På Røskjeveien hadde de sperret veien med en del tømmer. Når folkene som står her møter de tyske soldatene, går en person av de sivile frem og snakker engelsk til tyskeren, men det går ikke bra. Han får et slag av geværkolben og blir sikkert klar over at det er andre soldater han treffer nå
. De var i krigshumør
.
De sivilie som står der blir pålagt å rydde storveien for tømret som engelskmennene hadde lagt over veien. Mannen på gården Røskje har innlagt 2 norske soldater som ligger å hviler på et loft. Arne Røskje må få de norske soldatene opp og få på de arbeidstøy for å skjule identiteten og få de i arbeid på gården. Det er noen engelske soldater borte på Røskjeberga som skal prøve å stoppe tysk fremrykning. De åpner ild mot tyskerne og det blir en kamp som varer en god stund. Kanonen til tyskerne har kommet i stilling og de tyske observatørene merker seg folk på gården Mitter-Smolan hos Aksel Lorvik. Gården blir beskutt med kanon
og to granater treffer.

 

Bilde viser hvor en av granatene traff. Den eksploderte inne i stua og gjorde stor skade. Bilde er fra restaurering i senere tid, og Jon J. Vaadal forteller at det ble funnet granatsplinter under reustureringen.

De engelske soldatene blir omsider nedkjempet og det er en engelsk soldat som blir tatt til fange. Kanskje han er såret? Det er en heim nede på Røskjeflata som heter Røskjemyra. Der er mannen i heimen veldig syk og har ikke anledning til å flykte. Det var heftig ild på husene i gården, men han levde over kampen som raste. I fjøset ble både ei ku og kvige skadd. Kua var død og kviga ble etter hvert slaktet for sine skader. Det var et stort tap for folket i heimen når slikt skjedde. Det er fortalt at mannen i Ytter-Smolan ga folkene i heimen ei ny ku.

Mens kampen på Røskje var i gang ble de som møtte de første troppene veldig usikre. En dreng på Ner-Røskje hadde med hest og skulle til skogs og ordne med ved. Men i kampens hete sprang hesten nedover veien mot sjøen, han ble visst tatt vare på i Lorvikgrenda.

Ved Røskje var også en av arbeidsfolka ved Sparbu meieri. Han hadde vært på jobb på meieriet, han hette Lornts Gjørv og bodde nede ved Børgin. Han prøvde å rømme sørover etter storveien, tyskerne så at han flyktet og skjøt mannen på veien. Han ble stygt skadd, men berget livet. Han ble etter hvert fraktet til Sund
folkehøyskole og fikk behandling der. Det var sikker
t flere tyske soldater som fikk skuddskader, de ble også sendt til Sund Folkehøyskole.

 

En tysk soldat stupte nede ved jernbanelinja, det var Otto Kempe som var født i 1919. Han ble gravlagt på Røskje, men senere flyttet til Havstein i Trondheim. 

 

Etter hvert som de tyske troppene fikk ryddet veien og fikk oversikt var det to engelske soldater som hadde falt oppe ved Røskjeberget og det var en engelsk soldat som ble tatt til fange.
Når de tyske troppene nærmet seg Kolset og Vollan skole ble det skutt mot husene i grenda, men folkene som bodde der hadde evakuert. I heimen til Marie og Albert Saur kom et skudd inn i stua og bokhylla. Skuddet ble stående i boka Haugstussa av Arne
Garborg.

 


Riflekule i boka "Haugtussa."
 

Da den engelske soldaten som ble tatt til fange nektet å gå, fikk de tyske soldatene et problem. En nabo her fortalte at han kom kjørende med bil fra Landbruksskolen på Mære og skulle til lasarettet på Sund med sanitetsmateriell. Tyskerne kontrollerte bilen og sjåføren. Den engelske soldaten var fremdeles vanskelig.
Da tok Gefreteren opp sin pistol og skjøt den engelske soldaten.

 
Min nabo, Ragnar Salberg, fikk se råskapen hos våre nye venner. Soldaten og de andre falne ble ført frem om kvelden den 22. april 1940 og ble lagt inn i et hus på Røskjekåret
. Det var folk fra grenda som samlet de der. De ble senere begravd på Mære kirkegård, men er flyttet til minnelunden på Stavne kirkegård i Trondheim.


Jon J. Vaadal har navnene til de tre engelske soldatene som det blir referert til her
.

Far snakket om at de tyske soldatene tok stoff for å bli i rett kamphumør. Senere om våren kom det tyske og østeriske tropper som bodde på gårdene i Vådalsgrenda. Det var ca 20 mai 1940.
De hadde med seg en god del biler, 30 hester og var budd for krig lenger nord for oss. Far ryddet i låven etter troppene og fant ting som kunne være slikt kampstoff. Det ble funnet mye ammunisjon på låven. Det var ca 700 mann her i grenda så vi fikk god kontakt med de tyske soldatene.
Det ble sagt at de skulle videre til Narvik der det fortsatt var harde kamper. Disse troppene var i Vådalsgrenda i 3 døgn.

TAKK til Jon J. Vaadal som lar Rørsias lesere ta del i sine opplevelser.

En enda større takk til Jon som kunne fortelle meg om min far, Ragnar Salberg, sin opplevelse inne på Rambergsmyra.
Jon fortalte at Pappa var sjåfør for Doktor Kjølmoen, på denne tiden. Nikolay Buch hadde stilt sin private bil til disposisjon, for Dr. Kjølmoen, i forbindelse med at det ble opprettet feltlasarett på Sund. På den turen som nevnes, hadde Pappa vært på feltlassarettet på Mære for å hente diverse sanitetsutstyr som skulle til Sund.
På tur derfra ble han stoppet og kontrollert av de Tyske soldatene, som var på tur nordover etter treffningen ved Røskje. De Tyske soldaten hadde med seg en såret Engelsk soldat, som hadde blitt "vanskelig" å ha med å gjøre, mens kontrollen av bilen foregikk. Den Tyske Gefreiter'n hadde da tatt fram sin pistol og skutt den Engelske soldaten. Dette hadde skjedd når Pappa så på. Kontrollen viste vel at kjøringen var legal og Tyskerne lot han fortsette. De hadde vel nytte av Snitetsutstyret selv også.
Denne hendelsen har vært fullstendig ukjent for meg, og noe Pappa bar på inni seg. Jon hadde fått historien fortalt en gang etter at de ble naboer, og Jon var på besøk i Bergsaunet.
Denne fortellingen forklarer kanskje de sterke følelsene, Pappa viste da de første bilene, med Tyske skilter dukket opp på veiene. Jeg husker at jeg mange ganger håpet at han ikke skulle legge merke til de Tyske bilskiltene, for det var karakteristikker som var sterk kost for en 8-10 åring. Det var vanskelig å forstå, når han samtidig hadde stor beundring for Tysk ingeniørkunst og Tyske produkter, som ble godt omtalt på grunn av høy kvalitet.

Gefreiter er en militær grad i den tyskspråklige verden, Sveits, Tyskland og Østerrike. Graden er den lavest graden som en ordinær soldat kan bli forfremmet til.
 

DETTE STÅR Å LESE I EYNNI IDRI FRA 1995.

Etter krigen sette Røra formannskap ned ei nemnd som skulle prøve å samle ein del stoff om krigstida på Røra. Olaf Berg, Sefanias Loraas og Asmund Solberg gjorde eit godt arbeid med å hente inn opplysningar i bygda. Dei leverte det innsamla stoffet frå seg til formannskapet 22.miars 1951. Da hadde dei i lang tid prøvd å få tak i opplysningar om heimefrontarbeidet og den hjelpa til mlingar som var gitt der, utan å lykkast.

 I samband med markeringa av 50 år sidan frigjeringa, no i r, fekk skriftnemnda for Årboka overlevert ein del av dette minnestoffet. Vi har redigert artiklane med mild hand, så derfor vil det finnast noen «overlappingar» .

Svein Kvistad

Røra under hakekorset.
 

Året var 1940, april var måneden, og det var kvelden den 8. april kl. 19. då ble det meldt at: «en fiendtlig eskorte har passert Skagerrak», og målet var NORGE. Flere Rørbygger hørte denne melding, og uhyggen spredte seg. Det var forvirring og misforståelser ang. mobilisering, flere møtte, men ble dimittert for så å bli innkalt på nytt møtested var nedre Salberg. Der var depot og samlingsplass. Og innkvartering ble ordnet der på gården og gårdene omkring. Etter ordre fra Trøndelag Dragonregiment skulle alt materiell sendes til Sunnan. Alle lastebiler i omegn ble rekvirert til transport. På Steinkjer var 2. bataljon l. R. 3 møtt frem 5. april for å avløse l. bataljon. De ble den 9. april dirigert rover, og ved 18-tida den 9. april kom de til Røra. Natten mellom 9,og 1O.april befant disse seg i stasjonsornrådet på Røra sentrum. Det var biler, hester med vogner, soldater med pen, iblandet sivile, og stemningen ble etter hvert mer og mer alvorlig. Det ble meldt at et tysk krigsfartøy hadde gått inn Trondheimsfjorden. 2. bataljon trakk seg så nordover igjen for å bevokte traktene nord for Steinkjer.

Folket på Røra var forvirra og redde. Torsdag morgen den 1l. april kom ei misforstått melding om at bygda skulle evakueres. Folk pakka og venta på bekreftende beskjed. Noen av de som følte seg mest utsatt rakk: og forlate heimene sine. De flytta til plasser lengre unna veg og bebyggelse.

Undervisninga på skolen holdt opp fra 9. april. Skolestyrer Grande var i denne tida sjuk, og kom heim fra undersøking i Trondheim og rett opp i kaoset rundt 9. april, Han og familien flytta til Stein og seinere til Raufloa. Der døde Grande den 7. mai.
 
     Om kvelden den 9. april kom det med toge
t folk som evakuerte fra Trondheim og omegn, de fleste av disse fortsatte til Straumen og Inderøya. Ellers var det ikke vanlig togtrafikk på stasjonen i april dette året. Ei vogn med engelske soldater kom 18. april, de fleste av disse fortsatte videre til Inderøy. Ei vogn med mjøl vart lasta og sendt nordover til det norske militæret.. Ellers var det bare ekstratog og senere små vognsett som tyske soldater kjørte. Ordinær togtrafikk kom ikke igang før 25. mai.

På butikkene fanst mest ikke kunder den 9. april. I denne tida leverte folk egg og smør og fekk varer igjen. Dette vart det slutt med. Det vart oppretta forsyningsnemd. Det vart fort varemangel, for det var uråd og få inn nye varer. Butikkene forsøkte å rasjonere varene.

Berget's snekkerifabrikk slutta produksjonen 9. april og holdt stengt i 7 veker. Senere ble det laga dører, vindu og trapper til reising av brakker på Steinkjer. Og det ble også laga dører og skap til tyskere ved Kirknesvåg sagbruk. Etter dette starta Berget produksjon av tresko og trebotningar.

     Hylla Kalkverk hadde en del stans i produksjonen i mai og juni 1940, men fra 23-6 var det full drift resten av krigen.
     Den 22
. april 1940 nådde de tyske okkupasjonsstyrkene Røra. De kom sørfra etter riksvegen. Styrken ble, av folk som så dem, taksert til mellom 200 og 300 mann, med seg hadde de et par kanoner. På Hellem tok 3 tyskere seg inn, og Bernt Holtan, bonden på gården måtte levere ut en hest, det skjedde mens revolveren var retta mot han. På andre siden av dalen, hos Johs. P. 0stereng, tok tyskerne en sykkel. Så fortsatte de nordover riksvegen til Svimyra, der de tok en hest fra Sverre M. Loraas.
    Fo
lk på Røra observerte et fly over Berg som ga et lyssignal. Ved Røskje hadde engelskmenn forsøkt å lage sperringer for tyskerne. Det var ca. 40-50 engelskmenn som hadde tatt stilling med mitraljøser ved fiellskråningen der. Engelskmennene hadde natta over i uthusa på skjegårdene, Arne Røske sto sammen med 34 andre menn ved melkhuset, da de såg tyskerne komme marsjerende. En av mennene, en student som snakka engelsk, pvde og snakke til soldatene, da han trudde det var engelskmenn.
Det vart ikke særlig popurt. Og det utspant seg en del dramatikk i den forbindelse.
   
Tyskerne hadde fått signal om at det befant seg engelskmenn i nærheten. Og da de skaut i den retning de trudde engelskmennene befant seg, og engelskmennene svara, ble det skuddveksling. Det utspant seg et slag mellom tyske og engelske soldater der på høgda ved grensa mellom Røra og Sparbu. Flere hus og gårder truffet av skudd og granater. Midtre Smolan (Sparbu) fikk 2 granater mot stulåna. I Røskjernyra låg mannen sjuk til sengs. Ei maskingeværkule kom gjennom glaset og rett i veggen ved golvet der mannen låg, ei anna kule for igjennom ruta i gangen. I fiøset vart kyrne på båsen truffet av en og samme geværkule. Den ene kua døde med det samme, og den andre kunne heller ikke reddes. På nedre Røskje gjekk det hardt utover murpipa og hustaket. Folket hadde søkt ly i kjelleren. Det hadde folket på Røskjekåret også, men bestemor Margrete brydde seg ikke om det. Hun ble heldigvis ikke skadet, ennå det gikk kuler gjennom Ioftshøgda, og det fans flere merker etter kuler i uthusveggen. Dette slaget varte 2-3 timers tid, da drog engelskmennene seg tilbake nordover. Tyskerne drog etter. Det er kjent at engelskmennene mista 2 mann her. Kor mange tyskere som falt er ikke kjent, men en tysker lå en tid gravlagt ved riksvegen. Engelskmennene fikk gravplass ved Mære kirke.

Etter hvert tok det til å komme flere tyskere til Røra som tiltvang seg innkvartering. Det budde tyskere på skolen, på bedehuset, på folkets hus, på meieri salen, (Trønderfrukt). Innover Lensmyra var det plassert hester i torvhusa. Tyskere som hadde ansvar for disse hestene var plassert tildels hos private.

Østerenget budde 2 underoffiserer fra først juni 1940 og ei god stund utover sommeren.
     A
llerede i mai kom en tysk avd. med ca 100 mann og 40 hester og tok seg tilrette på nedre Salberg. Da disse reiste kom en ny avd. i juni. Det var 150 mann og 30 hester og disse ble der ca 3 uker. Slik var det flere gårder og privathus.

En del engelskmenn hadde også husrom så tidlig som i april, før tilbaketrekkinga. Bl.a på gården til Henrik Austad i Utgarden. Men den 8. juni var det tyskerne som invaderte gården med hester og soldater. Det skifta mannskap flere gonger og de som kom i juli rigga opp feltkjøkken og laga mat til ca. 200 mann som var plasserte utover i bygda. Maten vart henta eller bringt. Sist i september var det siste laget som kom til Utgarden.

I Østgarden kom det to mann og bebudet innkvartering av soldater og ikke minst hester. De kasta ut alt som fantes i vognbu, stall og høybu og rydda rom til 23 hester, og folka plasserte seg i alle ledige rom j huset. Disse reiste etter 4 døgn. Men senere kom flere av disse tilbake, ca 50 mann på returen. Disse tok bl. a. stabburet. To østerrikere som kom litt etter fikk ligge pågulvet i stua hos Ole Hellberg som den tid losjerte hos Anna Sakshaug i Østgarden, alle rom var opptatt. Men soldatene var stort sett vanlige mennesker som var beordret til krigen, og de fleste oppførte seg pent overfor privatfoJk. I denne perioden ble det tatt for til hestene på gårdene rundt omkring.
    P
å Gavl var det på samme måte som hos Anna Sakshaug. De lempa ut av vedskjul, grishus og sauefjøs og ordna rom til hestene. Og folka etablerte seg i buret og i stua. I 10 døgn vara dette før de reiste nordover til Mosjøen, og sist i september kom en del av disse tilbake for å bli i 4 døgn. Dette var siste innkvartering her.

På Hellbergsgårdane var det både hester, soldater og befal i 2 perioder sommeren 1 940. Og her var det i tillegg flere biler, og det ble bygget garasje på Øvre Helberg, Garasjen  reiv de når de drog av gårde siste gangen. På Nordberg kom en østerriksk gutt på 24 år og skulle ordna til stallrom for  hestene. Han var bondegutt fra Tyrol og en snill og godslig kar. Der vart inn-kvartert 55 hester og 64 mann. Disse karene var godslig og i godt humør for de meinte krigen var over til hausten ! Etter at disse reiste kom det en ny tropp med kanoner og anna krigsmatriell som de monterte på gårdsplassen. Denne gongen  var det 50 mann og 40 hester. Det var for det meste tyskere og med dem fulgte det mye meir bråk og uro. Denne troppen var beordra til Hammerfest, og karene var i trist humør da de reiste. Seinere kom den første troppen tilbake, de hjelpte til med onna på gården, men midt i potetonna fekk de bud om å reise til  Oslo. Seinere vart de sendt nordover og Håkon Austad har tt vite at 2 av disse østerrikerne gikk ned med «Prinsesse Ragnhild» .

I Nordgarden budde et kompani med 44 hester og 30 mann i 3 veker fra 17. juni 1940. 7. juli kom et tilsvarende og ble i 4 dager. 12 hester og ca 30 mann  kom 15. september og ble i 10 dager. Dette var en blanding av østerrikere, tyskere og italienske tyrolere.

I Koa kom tyskerne og ville slå seg ned, men da de fikk fortalt at det skulle det være begravelse etter mannen på gården, Johan Koa, så venta de til etter begravelsen med å komme. Men i midten av juni kom ca 30 mann som budde på låven, og 30 hester som vart plassert i uthusa. Sjefen for avd. budde i hovedlåna. Dette var østerrikere. Seinere kom det tyskere og her krevde en løytnant oppredd seng med prima utstyr i hovedlåna. Dette var heller «morske» karer! Koa låg laglig til her kom flere ganger tyskere og krevde overnatting.

På Nord-Salberg kom det allerede i mai 1940 ca 150 mann med hester og slo seg til i 3 døgn. Senere ble det og der samme mønster med soldater og hester i juni og ny innkvartering i september da tyskerne var på veg sørover. Her på gården måtte de også huse et kompani i 1942, som hadde manøver. Og våren 1945 bodde en marineoffiser (foruten skute!) her, han ble til etter freden ca 15. mai.

Øvre SaIberg budde det hestepassere. 12 mann og 14 hester sommeren 1940.
Hellem låg radig til for innkvartering. Her budde 2 offiserer fra 12. til 21. mai. De hørte til en tropp de kalla «Saar-troppen» I denne

troppen var det mange studenter. 22. til 25. mai låg en tropp på låven. Bernt Holtan prøvde først å nekte, han ville ikke ha folk på låven pga. brannfaren. Igjen vart Holtan  truga med revolveren. Det var vanskelig å kommunisere da et fåtall nordmenn kunne
tysk, men i denne situ
asjonen kom dyrlege Olesen tilstede og oversette, og det ble til at tyskerne flytta inn på låven. 28. mai til 6. juli budde det flere befalingsmenn på Hellem. Hausten 1944 var det igjen rekvirert rom på Hellem. Denne gong for telefonvakt og jernbanevakt. Disse vart til kapitulasjonen.

På Hammer gård var det 8 mann og 4 hester ei stund i mai 1940. Seinere forsøkte de og ta seg til rette på loftsrom i hovedbygget med å bære halm oppå  lofta til ligge underlag, men dette vart stoppa. Kalkverksbestyrer Per N. Følstad snakka godt tysk og klarte å avverge dette. Seinere ble det også henvendelser, men de gikk fri.

70 mann og ca like mange hester var innlosjert på lstad gård i 2 perioder  sommeren 1940. I september kom et nytt kompani og ble værende til 10. oktober. I Magne Ertzgaards notater står at «på deres oppførsel var intet å bemerke.» I april 1944 kom 5 mann og 12 hester, disse ble til ca. 14 dager etter invasjonen av Frankrike.

På Steinstad østre hos Anton Indgul var det tyskere i 3 perioder sommeren  1940. Første periode 4 befal som innrettet seg med kontor i 1. etg og tok seg  oppholdsrom i 2 etg. Så ble det opprettet sykestue den andre gangen. Fullt opp av sanitetsmatriell og 2 sanitets korporaler. Det ble fortatt doktorundersøkelse av soldater flere ganger. var det systue med skredder-korporal samt snekkerstue med 4 mann i daglig arbeide. Disse beslagla 5 rom i hovedbygget, og oppholdet varte i 8 uker. Til sist kom de som først hadde vært innkvartert tilbake fra Snåsa og ble til slutten av september. (27. juli til 10. september 1940.)

Også i private heimer ble det rekvirert husrom. Hos Sivert Kirknes, Heggli bodde 2 tyske befal i en periode juni 1940. I Åsheimen hos Johan B. Salberg bodde også 2 befal, det var østerrikere, og de ble der ca. 3 veker i juni. Og hos Laura Brandsegg bodde en østerriksk offiser. Han kom 29.mai og var til 6. juli. Han var katolikk og religs, og en meget sympatisk type iflg. handskrevne notat. I slakterbua (hos Marius Lunnan?) hadde tyskerne laget verksted for å reparere saler, sko o.l. På Tnderfrukt vart det planlagt lasarett med 13 til 20 senger. Det vart innkjøpt underklede, lerret og ordna med forbindingssaker. Veka mellom 14.-21. april var det døgnvakt. Det kom inn en pasient som senere ble overflyttet til Sund Folhehøgskule, der det var sykestue.

     På Hylla var det feltkjøkken og utdeling av post ved husa hos G. Bye våren 1940. På låven hos Johs. lstad (Vini) var det innkvartering. Hos S. B. Høe bodde 2 tyskere. Einar J. Austad måtte husa tyskere i 2 perioder, først 2 mann senere 7 mann. Hos Ivar Ertzgaard, Petter Bragstad, Lars Austad, Karl Letnes, og Johan Lund bodde det også tyskere dette året.

Senere i krigsdagene var det også flere familier som måtte gi rom for tyskere. I 1943, om sommeren, forkte 3 offiserer og rigge til radiostasjon i Stein, men det gikk ikke. Radioforholdene var for dårlig.

I perioden 14.9. -43 til 5.7. -44 var det en tysk teknisk avd. på Røra. Hos Laura Vist var det tyskere i hele huset. Laura sjølv var borte på arbeid. Hos Marius Vik hadde fam. Vik berre rådighet over kjøkkenet i 1. etg. Resten disponerte tyskerne. I lærerboligen bodde sjefen for avd., han hadde okkupert 2 rom i 2. etg. Han var mye på reise, romma sto en del tomme for folk. Fra 1 5. mars -44 vart det rekvirert rom for 2 vaskepiker i lærerboligen. Disse hadde før budd hos Ole Grande (Grandvik). Avd. reiste 5. juli 1944 og pikene dagen etter.

Denne tekniske avdelingen benyttet storsalen og scenen på Folkets hus til lager av radioer, felttelefon er osv., og garderoben var vaktrom. På Bedehuset var oppholdsrom og matsal. Det skorta på sysselsetting til denne avd., og de ble aktivisert med å grave ved bedehuset, og i Loråsdalen ble det gravd til en garasje i leirrnelen, men arbeidet gikk smått. Det var nå en dyster stemning blant tyskerne.

På Jensvoll hos Marius Lunnan budde det i 1944 ei tid en tysker som tok imot og sorterte (kontrollerte) potet som skulle til tyskerne.

Vinteren 1944 - 45 var det en del sabotasje på jernbanen, og det ble skjerpet vakthold. Disse vaktene ble innkvartert hos folk nær jernbanelinja. Såleis budde 8 mann på jernbanestasjonen i Godshusbygget.
   
 På nedre Røske budde 8 tyskere som skulle vokte tunnelen ved Lunnan. Den 11. april 1945 ble disse utskifta med nye folk. Mellom disse var det mange ungdommer, den eine bare 17 år. Og disse ble på Røskje til 12. mai.
     P
å Lunnan var det 14 mann som skulle holde vakt over tunnelen. Dei kom den 20. jan. 1945. Det var her som på skje, det kom nye folk den 11. april. Vaktene vara 2 timer, og det vart ei underlig renning j trappene for kvart vaktskifte både natt og dag. De hadde montert ringeapparat i tunnelen som var kobla til apparat på loftet i Lunnan. Den 12 . mai 1945 forlot disse vaktene Lunnan.

Hos Ole Berget vart det rekvirert rom til 2 tyske kontorvakter på Røra jernbanestasjon.

Våren 1945 kom en flokk litauere og ble innkvartert på Bedehuset. Sjefen budde Nord-Salberg. Denne flokken hogg ved i Koamarka. Og det holdt de på med til dagen etter kapitulasjonen.

 Røra var egentlig en rolig plett under krigen, men en ser her at det var en del ting som viser at helt uberørt var ikke folket og bygda.

Ei soge frå okkupasjonstida.

Etter oppmoding skal eg her fortelje ei soge frå okkupasjonstida: Det var siste sundag før jul i 1944. Eg hadde denne dagen ved fleire høve høyrt snakk om at det var sett nokre karar i skogen omkring Flaget. Ein mann som vitja meg om dagen fortalte at han hadde råka ut for ein noko underleg kar i nærleiken av Kletten, men han hadde ikkje brydd seg om karen noko. Han meinte det kunne vera ein provokatør, då det var kjend at slike var ute i visse høve. Eg festa meg ikkje serleg med dette. Folk såg og høyrde så mykje rart i denne tida som ein ikkje alltid kunne festa lit til, og eg tenkte ikkje meir på dette. Om kvelden i skyminga gjekk eg ein tur til Oskar Husby på Steinstad, kva ærend eg hadde hugsar eg ikkje no. Heile huslyden på Steinstad var heime då eg kom dit og vi sat i kjøkenet og prata. Best det var banka det på ra frå stuegangen til kjøkkenet. Husby sa: Kom inn!, og vi venta vel alle at det var nokon ukjent som kom ettersom dei kom den vegen. Døra gjekk opp og inn kom ein lang og noko mager kar. Han var sivilkledd og hadde ryggsekk på ryggen. Mannen sa ikkje noko før han var komen omlag midt innpå golvet, då snudde han seg mot oss og sa: «Serber Jugoslavia!» At vi vart noko dått med er vel rimeleg. Husby g på meg og eg på han, men ingen sa noko straks. Mannen tok oppatt dei to orda, og det var lett og sjå at han gjerne ville vi skulle tru på det han sa. Etterkvart måtte vi pve på å seie noko, men det var ikkje lett å føra nokon samtale. Mannen skyna ikkje norsk, og etter fattig evne prøvde eg med nokre gloser tysk, men det var heller ikkje likt til at han skyna det. På eit vis fekk vi han til å skyna at vi kunne ikkje vera heilt trygg for at han kunne vera tysker, altprovokatør. Med fakter og rninespel gjorde han alt han kunne for å få oss til å skyna at dette ikkje var tilfelle, og Husby og eg vart og enig om at dette måtte vera ein rømling frå eit eller anna fangelæger. Mannen peika ut gjennom vindauga og heldt to fingrar i været, - altvar dei 3 stykker. Dei kom og inn om ei stund, og dei såg ut til å vera meir typisk slavere enn han som liksom var fører for dei. Mens vi sat slik og «prata» ringde telefonen. Karane skvatt høgt og kviskra: «Polizei». Men vi gjorde miner til dei at dei kunne vera rolege. Med det sparsomme ordforråd vi hadde til rådvelde gjorde vi deim merksame på at det var tyske soldater på Røra. ( Det var nokre på bedehuset då). Men eg skulle losa dei forbi desse og setja dei på rett veg. Dei tenkte seg til Sverike, men var desorientert om kor langt det var. Dei hadde kart og kompass, og på kartet hadde dei fått streka opp ei rute. Ellers hadde dei godt med mat og klær. Dei hadde vore i kontakt med nordmenn før som hadde hjelpt dei, og det var to norske ord dei kunne og som dei tok oppatt i eininga «Norsk kamerat». Alt det dei hadde, klær, mat, og anna utstyr hadde dei tt f«norske kameratar», og utfallet av ferda, til og med livet deira var avhengig av at dei råka gode nordmenn som kunne gi dei rettleiing og mat. På ymse vis fekk vi etterkvart til å skyna eitkvart av det dei fortalde. Dei hadde rømt frå Hasselvika. Frå den dagen dei hadde rømt og til dei hadde komi hit hadde det gått 12 dagar. Nordmenn hadde hje1pt dei, vist veg, og rodd over sjø og vatn. Det som det hadde vori minst av var søvn. No hadde det vori godt ver, ingen snø, og heller lite kaldt. Men det var is på vatna i fjellet dei var trygge. Dei hadde gode sjansar til å gjennomføre ferda si. Eg tok karane med meg da eg gjekk, vi var innom meg som snarast og fekk noko mat, så gjekk vi over skogen til Kletten, og beint nedover bakkane til Røra. Då vi kom ned til Engan tok eg tak i føraren deira og peka på bedehuset og sa: Deutsh soldat, og eg gjorde mine til at dei ikkje måtte prata seg i mellom. Karen snudde meg rundt og såg meg rett i augo medan han sa: Du norsk kamerat? det låg både bøn og trugsmål i orda. Eg berre vinka at dei skulle koma med meg. Vi gjekk rake vegen om bedehuset, etter riksvegen over jernbanelinja og tok leia oppetter Steinsdalen. Oppe på Åsamyra skilde eg lag med dei etter å ha forklara dei leia vidare. Eg fekk sidan greie på at dei hadde vori innom Lundsaunet og fått rettleiding der. Og eg fekk noko tidend om at dei hadde fare om Leksdalen. Dei hadde venteleg vore heldige og råka slike folk som tok risikoen med å hjelpa dei. Og så vidt eg kan skyna hadde dei svært gode sjangser til å nå det målet dei
h
adde sett: Sverike og fridom
en.

John Følstad

Små trekk og oplevelser under krigsdeltagelse i Trøndelag 1940.
 

For tilfelle mobilisering i 1940 hadde jeg ordre «hurtigst mulig» aa møte paa Steinkjersannan for aa tjenestegjøre som ehef for en vaktavdeling. Den 10. april som var første obiliseringsdag, ruslet jeg nedover mot stasjonen for om mulig aa komme med tog til Steinkjer. Jeg var da saa heldig at kjøpmann Alfred Finstad, som hadde skysset ehefen for 2. bataljon fremover til Aasen, kom bilende paa tur til Steinkjer og tok meg med til møteplassen, hvortil jeg kom ganske tidlig paa dagen. Var antagelig en av de rste som meldte seg paa regimentskontoret. Noen bestemt ordre fik jeg ikke, men skulde melde meg for oberstløytnant Solberg, som sammen med fanejunker Strand hadde fått til oppgave aa ta imot de møtende soldater, for aa kontrollere om deres ordre lød paa fremmøte «hurtigst mulig» eller «efter nærmere ordre». De som først skulle møte paa nærmere ordre ble sendt hjem, og noen nærmere ordre kom imildertid ikke, og således blev endel, som ellers ville vært med, gaaende hjemme. Uten aa avvente noen nærmere ordre egynte vi aa utlevere beklædning, utrustning, gevær og ammunisjon til det personell som skulde oppsettes. Den 11. fortsatte vi utleveringen; men utpaa dagen blev vi oppmerksom paa et tysk krigsskip, som laa ved iskanten utenfor Stornesøra i Beitstadfjorden.

Et norsk marinefly kretset en tid over Steinkjer og gik tilslutt ned i det isfrie elveløp ved Steinkjer. Dette fly hadde nok ordre med til regimentet fra Hærens overkomando, for plutselig begynte lastebiler aa kre op ved depoene med ordre om hurtigst mulig aa kjøre regimentets beholdninger til Kvam og Snåsa. Bilene kjørte iveg og losset av sakene vesentlig paa de meterhøie brøyteskavlell samt i enkelte uthus og sornmerfjøs som laa helt inntil hovedveien. Paa grunn av snømengde var det helt umulig aa komme utenfor hovedveien med bil. Ut paa kvelden maatte vi slenge oss med lastebilene, og kom til Kvam foramlingshus, hvor vi overnattet. Ved mobilisering skal jo personell holde seg med proviant de 3 rste døgn, men under de ekstra forhold som oppsto ved denne evakuering, var det nesten ingen som fikk tid til aa ordne seg med mat. Vi maatte da uten videre angripe hermetikkbeholdningen vi hadde med. Bygdens folk møtte også opp og ordnet med kaffe og endel bd varer. Halm ble også tilkjørt, saa det var da noe og ligge paa.
     Nes
te dag fortsatte vi til Rygg meieri, hvor vi opprettet som et slags hoveddepo og hvor jeg hadde kvarter hele tiden.

For oss som hadde med materiellet aa gjøre ble oppgaven nu aa faa sammen i hus det materiell som laa strødd langs hovedveien paa en strekning av vel 3 mil. Heldigvis fikk vi pent oppholdsveir saa beholdningene kom noenlunde vel i hus; men det var et svært strev aa finne de saker som trengtes, da alt var lastet paa bilene nærmest paa slump. Det hendte ofte at saker som ble rekvirert og skulle brukes paa Snaasa maatte graves frem i beholdningene nede i Felling og omvendt. Den første uke var jeg paa farten nesten baade dag og natt, men det gikk ganske bra, for jeg hadde en shauffør med personbil til min raadighet.

Etter hvert stillnet det litt av med verste strevet, men nu begynte rygtene aa svirre. Engelske og franske tropper var kommet, og fremrykkningen var planlagt. Tyske fly passerte, først i stor høyde, senere lavere og lavere saa de saavidt strøk over hustakene, Flyene ble rlig nærgaaende etter at en tropp franske soldater hadde passert vårt forlegningsomraade forat vore soldater skulde merke seg deres uniform saa de ikke tok dem for tyskere. Flyene begynte etterhvert aa avfyre noen skudd i forbifarten uten at noen ble truffet, men vi begynte etterhvert aa ke skjul naar flyalarmen gikk. En dag hadde vi flyalarm 18 ganger.

Den l. mai slapp tyskerne en bombe omtrent 100 meter fra der hvor vi var stukket inn. Bombingen foraarsaket ingen annen skade enn at et spenn telefontråder ble helt avkappet.

Det kom etterhvert en del frivillige og meldte seg til tjeneste, bl.a. en svenske fra Østersund. Han hadde vært med i krigen i Finnland og nu vilde han være med her. Han hadde gått på ski hele den lange veien. Og samme dagen han kom meldte han seg frivillig til aa gaa paa vakt om natten. Dajeg et par dager senere traff han, sa han: «Si meg er dettane krigSå kom budskapet om at engelske og franske tropper hadde forlatt landet, og at tyske tropper var paa vei fra Namsos og over Grong mot Snaasa. Ja, da sto vi der med tyskere praktisk talt baade i rygg og front, og flyene kretsede over oss. Avdelingen hadde meget lite av ammunisjon og med de stengte tilførsler vilde det ogsaa blive meget vanskelig med mat.

Det skal siges til sivilbefolkningens ros, at de møtte oss paa en meget hjelpsom og grei maate.

Resultatet av de opptatte forhandlinger med tyskerne er kjendt, men det var ikke noen rlig stemning blant oss, da en svært saa bister tysk kaptein kom og gav ordre om avmarsh til Steinkjer.

Behandlingen i fangeleiren var det intet særlig aa klage paa, naar unntas at maten var noe knapt tildelt. Dette bedret seg meget snart for oss som snart fikk besøk hjemmefra. Tyskerne hadde rumstert stygt i leiren. Haandkufferter og andre civile saker, som var etterlatt i leiren, var blitt krigsbytte og mange mistet sine klær og andre verdifulle ting. Den 15. mai begynte enkelte aa faa reise hjem. Det var folk som hadde med lysverk, post, telegraf og telefon aa gjøre. Den 16. mai fikk jeg fri, antagelig paa grunn av alder. En tysk offiser vilde høre hvor gammel jeg var, og da han fikk høre at jeg var 68 aar, ristet han paa hodet og noterte noe paa en lapp. Av aar var jeg antagelig den eldste i avdelingen. Min deltagelse i disse hendinger hadde selvsagt ikke noen som helst betydning, men jeg er glad over at jeg efterkom den sidste militære ordre jeg fik, og søkte aa utføre tjenesten efter bedste evne.

Sefanias Loraas.

 

Steinar, barnebarn av Sefenias, forteller at det kom opplysninger om at Sefenis satt i fangeleir på Snåsa. Sverre (FaR) og Odd Lorås tok da ut på skitur, om Skjekra, til Snåsa. Når de kom fram var Sefenias løslatt og heime på Røra. Sefenias hadde graden Fanejunker.

Innkalling.
 

Den 5 januar 1940 vart Kåre Sjøvold, Ludvik Lunnan, G. Nordberg, Jens Holtan Per Mentsen, Ola Austad, John Roel og jeg fra Røra innkalt til Steinkjer. Vi skulle da til Narvik på nøytralitetsvakt. Det var en bataljon med major Spjellnes som sjef, Kompanisjef kaptein Brønstad, nestkommanderende løytnant Hegge, troppførere Utnes og Fetten.

Reiste fra Steinkjer den 10. januar med båt til Narvik. En del av bataljonen var i byen, og resten på Elvegårdsmoen ca. 2 mil fra Narvik. Vi hadde da vakt og vinterøvelser.

Om kvelden den 8. april fikk vi ordre til å ladde alle magasiner til m.g. og siden stille opp med feltmessig utstyr. Major Spjellnes fortalte da at utenlandske krigsskip var utenfor kysten, og at vi skulle til Narvik. Noen fikk da ordre om å være igjen og laste på biler ammunisjon og annet som skulle være med. Resten skulle marsjere på ski til Argasvi(?). Og da vi kom til byen i 4-tida om morgenen begynte det med skyting fra hamna. Det var da «Eidsvold» og «Norge» vart senket.

Da vi kom til skolebygningen, vart det oppstilling, og da fortalte major Spjellnes at tyskerne var kommet til byen. Vi fikk da ordre om å ta skytestillinger i gatene og vente på nærmere ordre, men da vi hadde tatt oss stillinger, fikk vi se tyske soldater som lå både foran oss og bak oss.

Det kom en soldat med melding om at vi skulle komme tilbake til skolebygningen, og der var det en mengde tyske soldater. Major Spjellnes ga da ordre om at vi skulle stille på en rekke og marsjere etter han. Alle som hørte ordren stillte opp, og med majoren i teten begynte vi å gå nedover gaten mot jernbane-stasjonen. Det var noen tyskere som forkte å stanse oss, men vi fortsatte på en sti som r rundt stasjonen, og kom pa jernbanelinja utenfor byen. Vi var da ca. 200 mann. Det var noen tyskere som kom etter og ropte «Holt», men vi fortsatte i raskt tempo oppetter Ofotbanen. Om kvelden kom vi til Hunndalen stasjon, der fikk vi overnatte. Tidlig neste morgen kom det melding om at et tysk troppetog var på veg etter oss. Det sto et tog med kisvogner på stasjonen, og vi fikk ordre om å gå opp i dem, og så bar det til Bjørnefjell. Der er det en stor jernbanebru som går over en dal. Toget stoppet på den andre siden og vi begynte å sperre brua med store stokker som vi fant i en tunnel like ved, siden tok vi skytestillinger mot brua. Derfra kunne vi se nedover til Hunndalen st. Og det tyske troppetoget som kom etter oss stanset der, men kom foreløbig ikke lenger. Vi forbedret re stillinger og grov oss snehuler som vi var i, og så hadde vi vakt og patruljer.

     Det var ingen som hadde ski, for de vart igjen i Narvik, men det gikk ikke lenge før vi fikk både ski, litt mat og ammunisjon fra Sverige.
     E
n dag kom det melding fra norske soldater som hadde vakt ved ei hytte ca. 2 km fra brua, om at de var i kamp med tyskere. En del av oss fikk da ordre om å dra dit og hjelpe til. Da vi kom frem, hadde de stanset skytingen. Vi omringet dem, og de overga seg uten kamp. Det var 12 tyskere som hadde kommet over fjellet fra Elvegårdsrnoen. De vart avvepnet og ført til Biørnefiell turisthotell.

For å unngå angrep bakfra av tyske soldater som var på Elvegårdsrnoen, vart vi trekt tilbake til Bjørnefiell st. og turisthotell, men først vart jernbanebrua sprengt. Vi hadde ingen rlig føling med fienden, kunne se dem når vi var ute og patruljerte, men det kom ikke til noen kamp.

Men den 15. april vart en av våre soldater skutt. Det var soldat Kattmo fra Overhalla. Han og to andre skulle avløse en patrulje. De møtte en del tyskere, Kattmo kastet seg ned for å skyte, men fikk en kule i hodet og døde straks. Den andre vart tatt til fange, men den tredje klarte å komme seg tilbake.

Om morgenen den 16. april begynte tyskerne å angripe oss. De snek seg langs jernbanelinja, bak snøskjermene som sto der. De skaut mot stasjonen og hotellet. Vi låg da inne ved vinduene. Det vart uttatt 6 mann, og vi skulle prøve å komme oss ut og over jernbanelinja, skulle da angripe fienden bakfra, og det gikk bra. Vi kom oss over linja på en høyde bak tyskerne. Nu hadde de ild både foran og bak. Og det gikk ikke lenge før de trakk seg tilbake i en tunnel.
    V
i gikk da til stasjonen igjen, men like etter kom tyskerne tilbake, og nu var de flere som stormet på husa. Vi lå ved vinduene og skaut. Det begynte å bli lite med ammunisjon, og fienden kom nærmere og nærmere, tilslutt måtte vi trekke oss fra vinduene. Noen sprang til kjelleren og noen ut og i retning mot grensen til Sverige. Vi måtte kaste oss ned i sneen rett som det var for tyskerne skaut etter oss, men vi kom oss da over og ble mottatt av svenske soldater.

Det var 6 mann av våre som falt og noen ble ret. Vi som kom over til Sverige ble avvæpnet og internert. Vi var der ca. 3 måneder og kom heim til Norge den 27. juli 1940.

Soldat nr. 25013.

Nils Westrum, Røra

  
Minnesmerket i Narvik.

Kommentar i Gjesteboka:
Mykje interessant om krigstida. Eg trur Nils Westrum har gløymt pappa, Olav Følstad, som også var med båten til Narvik. Eg meiner også at han var med til Bjørnfjell. Han fortalte ikkje mykje om treningar frå krigen, men major Spjelnes og "utmarsjen" frå Narvik har eg i minne. Også Bjørnfjell - han sa Bjørnefjell med e - der han hadde eit kaffekrus/kopp merka "Bjørn(e?)fjell Hotell" trur eg det var. Det var nok eg som knusten koppen til stor sorg/irritasjon.
Hilsen
Knut Følstad.

TAKK Knut.
Svært verdifull kommentar! Men på oversikten nederst står Olav oppført med bemerkningen: "Ikke Bjørnefjell." Er det noen som vet noe, del de med oss på Rørsia.
Jan S.

I fangenskap.
 

Kalkverksarbeidar Marius Roel.]. 22-12-1895.
 

Ein laurdagskveld sist i juli 1943 rømde Hallbjørn Roel og Trygve Stubbe frå Hylla over Volhaugen, Leksdalsvatnet og Vera til Sverige.
     Ha
llbjørn er son til Marius Roel, som er enkjemann
.
    
Heime var dei ikkje noko kjende med røminga. Hallbjørn arbeidde på kalkverket og kom heim som vanleg laurdag ettermiddag. Hushaldaren fann fram ombytte og niste for ein tur til Volhaugen. M. Roel og ho reiste på fiske.

     Då gutane ikkje kom heim over helga, byrja dei å leggja merke til ymse: Hallbjørn hadde t.d. ikkje byta klede, men teki ombyttet med seg. Likeeins var gullringen etter mora borte. Faren venta til onsdag med å melda frå. Då meldte han, så ikkje kalkverket skulle bli nøydt til å gjera det.

Då M. Roel kom heim frå lensmannen, hadde det komi brev frå Hallbjørn, postlagt i Verdal, der han takka for opphaldet. Brevet var stila som om det var uvenskap heime. Det måtte då vera for å dekkja faren.

Lensmannen kom same kvelden og beslagla eignelutene til Hallbjørn Roel (ein sykkel) etter nokre dagar kom han att og beslagla all eigedomen hos M. Roel. 10. august ved middag kom lensmannen og arresterte M. Roel. Han venta medan M. Roel åt og bytta om. køyrde dei om kalkverket og meldte ifrå, og om butikken der Roel fekk kjøpa tobakk, og så bar det innover til Steinkjer.

Der vart han fråteken alt og sett i fangerom. Dei vart to ilag. Den andre heitte Martin Hofstad og var frå Malm. Han var og arrestert av same grunn. Dei vart på Steinkjer eit døgn. Så gjekk turen til Trondheim. Politimannen som lgde var så rimeleg at Roel fekk gå ut på Røra stasjon for å senda ei helsing heim.
     I T
rondheim vart dei førde til statspolitiet, visstnok i Nordre gt., og etterpå til kretsfengslet i Kongens gt. Det var norsk fengsel og norsk stell. Dei var enno berre varetektsfangar medan saka vart underkt, og dei hadde det etter måten bra. Dei var der kring ein månad. Derifrå vart dei overførde til Misjonshotellet og overgjevne til tyskarane. Der vart dei spurde etter personalia og kva politisk parti dei og pårørande høyrde til. Dei fekk sigarettar hos tyskarane som forhøyrde. Etterpå sat dei i elevatorsjakta der i 3-4 timar. Så kom S.D med bil frå Vollan. Roel vart slegen i ryggen med revolvaren då S.D.-soldaten syntest han var for sein. På Vollan var dei ca. ei veke. Dei var ute på noko arbeid. Var med og lempa kol av jernbanevogn i Ilsvika og bar kol inn i politivilla på Singsaker. I denne tida måtte dei læra tyske fangeformularar.

Frå VolJan bar det ein fredag kveld med transport til Mo i Rana. Dei vart ståande på Trondheim stasjon i allefall i 4 timar medan toget vart ordna. Sivilfolket trengte mykje på for dei g kjende mellom fangane. Det vart då truga gjennom høgtalar at dei sivile risikerte å bli teken med dersom dei ikkje drog seg bort. Her lukkast det Roel å få senda ei helsing til nokre kjende i byen om kva lei det bar.

toget var det trongt, dei var 40 mann på ei vogn. Dørene vart stengde utvendig. Mange vart sjuke. Vogna var fæl då dei kom til Steinkjer. 4 mann vart då sette til å fli vogna. På rstad vart 3 som var arresterte som gislar, ropte over til vaktvogna. (Roel og 2 til). På Grong var det mat. Om kvelden kom dei til Mosjøen. Der fekk dei suppe boren ut på stasjonstomta. Det var rkt, og Roel angra somtid seinare at han ikkje rømde der.

Dei fekk no nytt tog til Mo. Alle kom i personvogn, så denne delen av reisa gjekk bra.

I Mo vart dei førde bort i nokre «russerbrakker» og fekk «bunkerssuppe» (kål, og mest vatn). Russer-brakker er nærmast telt laga av finerplater. Om morgonen kl. 6 var det mat att, 1/3 stomp, litt smør og surrogatkaffi. Under måltidet vart det oppbrot for å gå på buss til Bodø. Roel smidde eit hol i stompen, smette smørgrandet inni og tok alt med seg. På Saltfjellet vart det rast, der kom nista vel med.

I Bodø sto dei lenge og venta før dei fekk rom. Så vart det ein 1/3 stomp og ein sardinboks til manns. Det vart framsett surrogatkaffi i dunkar på 12-15 liter, men ingen koppar å drikka av og ingen kniver. Fleire var då borte på ein raskdunge og fann tome blikkboks ar som dei nytta til kaffikoppar.

Her i Bodø var dei overflytta til organisation Todt (O.T.)

Lærar Årset, pastor Skjåstad m. fl. allierte seg med ei vakt så dei fekk gå ut om kveldane. Frå ein bakar fekk dei på denne måten 50 brød for veka i lengre tid. Bakaren og kona vart til slutt arresterte for manko på brødmerker, Heile greia vart til slutt spolert da eit par fangar drakk seg full ei natt dei var ute.

Roel fekk under opphaldet i Bodø 3 kjevedaskar med flat hand på grunn av eit mistak han vart for.

Dei arbeidde i leiren med brakker og anna. Var i Bodø kanskje 2 mnd. Dei vart flytta til Straumøya utafor Saltstraumen.

I dette laget var dei 90 mann det meste. Seinare kom det eit anna lag med norske fangar. Dei sorterte under botsfengslet. Dei kom mykje seinare. Dei fekk ikkje ha noko samband med kvarandre.
    P
å Straumøya vart pakkeforbodet oppheva. Dei fekk ta imot pakkar med dei ville. M. Roel vil her gjerne nemna at mange rørbygger da gjorde ein god innsats med å senda pakkar og pengegåver til han. Dei måtte ta av sine eigne kvotar, men sende likevel. Han nemner Berntine Hoseth, (hushaldaren hans), Ola Austad, Jorunn Krokan, Lars Austad og mora (Berntine Austad), Ingvald Moen, Iver Følstad (pengar) og Ivar Ertzgård (pengar). Gudrun Austad gav mjøl som det vart baka brød av og sendt nordover.

Verste plaga på Straumøya var flinaden og maten. Det var lt med lus og skitt. Ei vassbøtte og 3 vaskefat på 12 mann. Roel m. fl. var på Rønvik asyl for avlusing 3 gonger på denne tida.
     Arbeidstida var 10 1/2 time og 1/2 time middag. Annakvar helg skulle dei vera fri arbeid. Det meste av tida køyrde Roel ein motor som drog dynamoen for lysverket, eller og andre motorar. Han fekk gå tolleg fritt, og det var litt arbeid. Faren låg i at han lett kunne bli skylda for sabotasje; men han hadde ein sjef som var like mykje menneske som tyskar, så det gjekk bra.

Sivilfolket på Straurnøya var srt staute mot fangane.

12. november 1944 fekk Roel høyra at han skulle bli fri. Dei var då ikkje svært mange att på Straumøya. O.T. var ferdig med arbeidet der. Om morgonen kl. 6 skulle dei ut dei som fekk fri. Roel fekk papir på at han skulle vera troppsførar for 3 mann til Bodø. Han tok og med ein bunke brev frå botsfangar som han smugla ut. På SD-kontoret i Bodø hadde dei ikkje tid til å ekspedera dei pga. politirassia i Bodø. Dei måtte koma att kl. 6 om kvelden. Då fekk dei friplasspapir. Med hurtigruta fekk dei ikkje koma. Båten var rekvirert for S.D. Men ein av dei frigjevne, skipskaptein Hurlen, vart beden til overingeniøren for
veg
stellet i Nordland. Og overingeniøren hjelpte dei til å få plass på rutebilen over Saltfjellet. Plassane på denne var fullsette månadsvis i førevegen, men folk ga avkall på plassane sine på første ord. Ved ei matforretning på Saltfiellet kom ei jente springande då rutebilen stogga. Var det 4 frigjevne fangar med bilen? Fangane undrast på om dei vart kalla attende, då dei var komen så godt på heimturen. Men så var det berre det at det var tinga middag til dei i telefon frå Bodø.

Dei reiste frå Straumøya kl. 6 onsdag morgon og torsdag kl. 2 frå Bodø med bussen. Dei låg 2-3 timar i ei brakke i Mo i Rana. Roel var heime kl. 5 fredag ettermiddag. Ei tid etter at han kom heim fekk han ei stor pengegåve frå arbeidskameratane ved kalkverket.

 

SENKINGEN AV P/S NORGE.

 

 
P/S Norge. Til høyre P/S Norge og P/S Eidsvold på Narvik hamn. Du kan lese litt om senkingen her.

Reidar Austad.
 

Reidar Austad var med dei rste som miste livet under krigshandlingane i 1940. Han var matros på panserskipet «Norge» og var med då skipet vart torpedert på hamna i Narvik i grålysinga om morgonen den 9. april. Han hadde nett vori heime på permisjon. Berre eit par dagar før overfallet kom han nord til Narvik att og mønstra på. Han vart 21 år gamal. Trass den unge alderen hadde han nått og sjå ikkje så lite av verda. Etter folkeskolen kom han inn på skoleskipet «Tordenskjold» av Trondheim. Han var då 18 år gamal. Læretida var 4 månader.

     Etterpå bar det ut på langfart. Først var han med «Silja» av Langesund og fekk vitja Nord-Afrika, Frankrike og England. Seinare kom han over på Oslobåten «Skryrn». Denne gjekk på nord Russland (Arkangelsk og fleire hamner), Svalbard, England og Mellomhavet, seinare og på vedtkysten av Afrika (Selegal). Om Nederland, Nord Frankrike og England kom Reidar heim og mønstra av våren 1939. Han vart heime denne sumaren og hjelpte til m.a. med reparasjon av husa.

Han hadde no nått vernepliktsalderen og om hausten vart han innkalla til Horten. Etter rekruttskolen fekk han nøytralitetsvakt, og så kom 9. april.

Reidar var son åt kalkverksarbeider og småbruker Iver K. Austad, Røra. (Iver har heimen «Melen».)

Han er av alle omtala som ein staut og grei ungdom. Både for kjende og kjære var det vanskeleg og forsona seg med at Reidar var borte for alltid, og vona heldt seg ei tid. Det var ikkje til å forstå at ein livsfrisk, ungdom kunne rivast bort på denne måten, slik som mangt av det som hendte i krigs åra var noko uvant som vi berre tungt fekk til å fatta. Men Reidar er borte.

Då han var på tur nordover siste gongen, møtte han ein kamerat på kaia i Trondheim. Han sa: «Eg gir meg ei veke i tillegg til permisjonen. Gjer det du og. Reis heim og kom att om 8 dagar!» Men Reidar reiste nordover. Han var i fedrelandet si tjeneste og gjorde si plikt. Signe være minnet!

Radioapparat.  
 

Radioapparata vart inndregne 3/9-1941. Dei vart lagra på «Trønderfrukt» og hos handelsmann Ertzgaard. I juni 1944 vart dei henta av tyskarane. Nokon grunn for dette vart ikkje oppgjeve. Ein hadde greie på at desse hadde ulovlege apparat. Per Kjølmoen, Pål Ystad, Odd Løseth, Sivert I Berg, Nils Rødjer, Aksel Røflo, Paul Fagervik, Toralf Gundersen, Hildor Glimstad, Odd Lorås, John J. Roel.

Svarthandel.
 

Diverre var det ein og annan som for vinnings skuld ikkje heldt seg for god til å handla med tyskarane. Men til ros for Rørbyggene vil ein sei a at desse var få, og at det store fleirtall heldt grei line på denne måten og.

Heimefront og hjelp til flyktningar
 

Det har ikkje vori råd å få opplysningar fdei som var med, men ein kjenner til at det var ei gruppe av heimefront her som sto i kontakt med Ogndal (Harald Larsen). Likeeins var det ein kontaktmann her for hjelp til flyktningar. Fleire rørbygger var losar og hjelpte folk over grensa. Flyktningane kom helst frå Fosenhalvøya over Inderøy, eller og med jernbanen.

     Det er i ettertid notert noen navn her etter samtale med noen av aktørene.
     Martin S
elli hadde mange turer med folk som måtte komme seg unna tyskerne.
    
Det samme med Ivar Grande.
     A
ksel Næss hadde mange turer med lastebil, både fra Inderøy, Røra og Trondheim via Leksvik.
     A
ndreas Stornes var med på våpentransport til Trondheim.
     A
ndreas Stornes, Alf Følstad og Torvald Ellingsen klargjorde sprengningshull ved jernbanetunnelen i Koabjørga. Andre skulle lade og sprenge etter ny ordre. En høgspentmast skulle også sprenges dersom det vart nødvendig.

Fly i Hyllbukta.
 

Eit fly fall ned i Hyllbukta (1944). Det kom over stasjonen og kom så vidt over brygga hos Einar Austad. Det gjekk så ned i sjøen omtrent ute ved Fjordagrunnen. To andre fly, som var ilag med ulykkesflyet, tok til å krinsa over bukta og slepte ned lyssignal.
    
Per N. Følstad, Helge Stubbe og Odd Bragstad rodde ut og berga flygaren. Det var mest ein times roing. Det var og eit par
a
ndre båtar utsette.

Dette bergingsarbeidet vart til hjelp for Helge Stubbe etter at broren, Trygve Stubbe, hadde rømt til Sverige. Helge slapp da arrestasjon, medan Marius Roel, far til Hallbjørn Roel.sorn rømde saman med Trygve, vart arrestert og var fange i lang tid.

Varemangel.

     Det var nesten ikkje folk i butikkane 9. april.
     So
m dagane gjekk, måtte butikkane nekta å ta imot egg og sr, Folk hadde da lite pengar og. Forsyningsnemnda skreiv ut tilgodehavarbevis.

Forsyningsnemnda hadde kontor i gangen på stasjonen i ca. 14 dagar (til stasjonsarbeidet kom igang att).
    
Det vart varemangel omtrent straks, og butikkane freista å rasjonera matvarene. Ein fekk ikkje køyra varer med bil frå Levanger. Det gjaldt varer som var sendt dit med jarnbanen frå Trondheim (Jarnbanebrua i Verdal var sprengd). Ein fekk nokre varer over Straumen i april.
    
I slutten av april vart det samband med Trondheim, men for å koma dit, måtte ein sykla til Rinnan stasjon og ta toget der. Det vart køyrt ut varer f butikkane. Frå samvirkelaget t.d. vart det køyrt ut varer til Røflo, Nordre Austad, Øvre Salberg, Stein. Det var serleg mjøl og andre matvarer.
    
Samvirkelaget flytta tobakkslageret til Bjørkli (Per Salberg). Butikken had- de berre litt tobakk i ei skuffe på lageret. Dei freista å nekta tobakk til tyskarane. Desse vart misnøgde. Ein løytnant undersøkte alle skuffene i butikken og på lageret, men han fann ikkje tobakken.

     Butikken måtte alt frå første dag betala varene på forskot hos grosserarane.
     24
. april var det styremøte i samvirkelaget; for det gjekk det ordet av styraren, Ingvald Moen, var skoten i Verdal. Han kom heim på ski over fjellet medan styret sat samla.

Det var visstnok ingen som evakuerte på Røra 9. april. Folk var lama. Mest trist var det 11. april, da det kom ny mobiliseringsordre. Uvissa kom folk meir inn på livet ved dette. Denne dagen vart det ein del som evakuerte. Det vart evakuert m.a. til Volhaugen, Røflo, Lundsaunet, Lekset, Fines, Y stad, Nordberg, Gavl.

     Det forekom ein del nervøsitet. Det hende folk tok med berre eit par hoser.
     Ein ve
it at sølv vart nedgravi, og mange hadde sølvet pakka i handkuffert. Mat vart evakuert av private og; men serleg av forretningane. Det vart utkøyrt t.d. til Lundsaunet, Røflo Åsen, Wibe-hytta, Stein, Nedre Lorås, Nygjerdet, Nordre Austad, Øvre Salberg, Hammer.

Blockstelle 5.
 

Ordninga med blockstelle tok til frå 19.11.-44. Då kom ein underoffiser (tysk) til lærarbustaden og visstnok på same tid, 2 menige som budde i garderoben i Folkets hus. Heile Folkets hus vart rekvirert til bruk i påkomande tilfelle, men vart ikkje nytta.

     Dette Blockstelle hadde å gjera med troppane som kom i retrett fra Finland og Finnmark. Dei hadde ein vippebom over riksvegen ved jarnbaneovergangen. Næraste blockstelle nordafor var Mære, og sørafor var det Verdal. Dei tok telefonapparatet i lærarbustaden og flytta det på loftet og kopla det til rikstelefonlina til Verdal. Sjef det meste av tida var ein noko eldre sudettyskar Hendurfer.
     D
et gjekk mange bilkolonnar framom dagstøtt utover november og desember. Det vart talt kolonnar på opptil 70 bilar. Dei kom gjernast utover 3-4 -tida og køyrde da rett framom.
     Natt til 31. desember kom den fyrste heste- og fotfolkavdelinga. I dunkelt månelys og på nys, stille som skuggar, var det eit dystert syn. Men seinare kom det mange avdelingar som var meir elendige å sjå, - magre, lurvute hestar og slitne lortute menn, og vognarmar spjelka med bjørkestrangar, Delvis var det nokre russiske fangar med og. Dette var serleg utover våren 1945, i snøslaps og ure. Det hende dei rasta mellom Røra stasjon og Folkets hus eller nede i Salbergslia. Ikkje sjeldan var hestar «sta» eller dei rava frå vegkant til vegkant. Dei tte då køyrast eller vart skotne.

Olaf Berg på Øvre Berg og Arne Røske på Øvre Røskje, vart 2. påskedag 1945 tvinga til å vera med og køyra forspenn heimafrå og utover; men dei oppnådde å få snu då avdelinga rasta nedom Asphaug skole.

Blockstelle 5 vart nedlagt ren 1945, ei tid før kapitulasjonen.

Røra skole (Asphaug)
 

Undervisninga ved skolen stansa 9. april 1940. Det vart ikkje meir skole den ren. Lærarinna, frk. Røflo, heldt nokre dagar handarbeid med gjentene i avgangsklassen. Dei fekk halda til i stua hos Laura Brandsegg frå Rognli, for tyskarane hadde skolen.

7. mai døydde skulestyrar Ivar Grande. 9. april høvde det så til at han var i Trondheim for å søkje lækjar. Det var hjarte som var veikt. Han kom på den måten brått opp i uvissa og uroa der. Heime på Røra kom han rett opp i mobiliseringa og ståket der. Det er ikkje urimeleg at dette hadde sitt å seia for at han døydde så brått. Han flytta til Stein og seinare til Røflo, der han var då han døydde. Han var ein fin personlegdom, med ein djup kjærleik til folk og fedreland. Alle motgangar og vonbrot for Noreg etter 9. april verka difor, etter det folk som stod Grande nær sa, sterkt på han.

Som lærar etter Ivar Grande vart 16. august 1940 tilsett Asmund Solberg frå Inderøy. Lærarar ved Røra skole i krigstida vart leis: Anne Røflo, Odd Lorås og Asmund Solberg.

Av militære styrkar vart skolen nytta slik:

Norsk militær nytta skolen natt til 10. april 1940

Engelsk militær nytta skolen frå natt til 18. april til dei reiste 21. april 1940.
Tysk milit
ær nytta skolen 12. mai til 21. mai.

Tysk militær nytta skolen 22. mai til 25. mai.

Tysk militær nytta skolen 29. mai til 6. juli.

Skolen vart i 1944 rekvirert for manøver 17. mars kl. 13.00 til 18. mars om morgonen. Vart visstnok ikkje nytta; men det var opphald med undervisninga av denne grunnen 18. mars.

Vinteren 1941-42 var her som dei fleste andre stader ein dårleg arbeidsvinter for skolen. Skolen hadde fylgjande opphald i undervisninga:

Opphald for meslingane 17/1 - 9/2.
Brenselsferie etter ordre frå departementet 28/2 - 28/3.
Skolestans p.g.a. lærarkonfJikten 28/3 11/5, og våronnferie20/5.
Ikkje handarbe
id og sløyd dette året. Skolen slutta 20/6 etter vedtak i skolestyret.

20. mars 1942 vart Asmund Solberg arrestert av lensmannen i Inderøy, ført til Steinkjer politi-kammer og seinare, same dagen, til Falstad konsentrasjonslæger og overgjeven til tyskarane. Om opphaldet på Falstad kan ein visa til bøker om emnet, t.d. Olav Hoprekstad: Frå lærarstriden, Eides forlag, Bergen 1946.

Solberg kom heim att 25. april 1942.

Av politisk påtrykk på skolen i krigen kan ein ikkje nemna noko, når ein tek unna nokre krav om flagging, og eit par innkallingar til møte, som ikkje vart etterkomme. Arbeidet i skolestyret og samarbeidet med skolen gjekk utan store skaking ar heile tida. N.S.-krav og skrifter av ymse slag som kom, vart anten lagde til side av formennene eller av skolen.

Skolen hadde difor ei tolleg bra arbeidstid, når ein tek unna vinteren 1941- 42. Under Anders Austad si formannstid r jul 1943 vart det vedteki å skipa eit utvida kvelds-skolekurs, Kurset kom i gang over nr og gjekk etter planen.
rarar var lærar Olaf Berg og dei 3 lærarane ved folkeskolen.

Det vart og skipa stuttare kvelds-skolekurs, og det var arbeidet noko med planar for nytt skolebygg.

Kyrkjelivet på Røra i okkupasjonstida.
 

Det vart messefall i Salberg 23/1 1940 da bygdene herinne fekk kjenning av storkrigen. Tyskarane for gjennom Røra nordetter måndag 24/4. Men seinare fekk kyrkjelivet gå sin gang heilt fram til folket fylte Salbergkyrkja helgetorsdag 10/5 -45 for å takka Gud for freden som var komen til landet.

Da krigen kom hit, var klokkaren på ra - Ivar Grande - alvorleg sjuk og var difor reist til Trondheim. Han kom heim midt under mobiliseringa på Røra og fann heimen sin fylt med militær. Alt dette vart for mykje for han. Han døydde kort tid etter. Grande var ein mykje betrodd mann. Han hadde m.a. vore medlem av skonerådet i alle år.

Arbeidet gjekk sin gang fram til våren 1942 da krisa mellom stat og kyrkje vart akutt. I februar la alle bispane ned embeta sine. Melding om dette vart lese frå preikestolane. 11. mars 42 hadde soknerådene frå heile prestegjeldet sammøte på Li prestegard. Røra sokneråd møtte ikkje fulltallig. Men fleirtallet i rådet gjorde dette vedtaket etter drøfting med soknerådslemer i Inderøy og Sandvollan:

«Røra sokneråd som kjenner til biskopane sitt skriv til Kyrkjedepartementet 24/2 seier seg samd i det syn på kyrkjelyden og prestane sin rett og plikt som bispane der held fram.

Soknerådet veit og om den fråsegna som kyrkjelyden sine prestar har sendt K.departementet 6. og 8. mars og vil segja at det i full tillit står saman med prestane sine som etter vårt syn har handla i fullt samsvar med kyrkja si tru og vedkjenning. Vi ser likeeins biskop Johan Støren som vår rette kyrkjelege tilsynsmann.

N.e. Bonnevie, Einar 1. Austad, Elling Nyborg, Julie Salberg.»

 

20. mars vart den nye lærar og klokkar på Røra, Asmund Solberg, arrestert i samband med læraraksjonen. Han satt på Falstad til 25/4 s.å. I den tida var det messe i Salberg - utan klokkar.
8/4 -42 la prestane ned embeta sine og slutta seg til skriftet «Kirkens grunn». Ut frå det som her var halde fram, vilde dei gjera arbeidet sitt som prestar i den norske folkekyrkja, men ikkje lenger som embetsmenn. Dei kunne
i
kkje ta på seg det arbeidet staten la på dei, berre det kyrkja sette deim til. Dette skrittet frå storparten av prestane i landet møtte N.S.-styremaktene med telegram og brev som truga med å sjå på dette som oprør, Prestane skulle flytta frå prestegardane, og prestegjeldet på stutt varsel ifall dei ikkje tok opp att embeta sine.

Folk fekk greia på dette. Det gjorde sterkt inntrykk og då prostane i tida kring påske ga melding om embetsnedlegginga var det stort oppmøte til gudstenestene. Formennene i misjonslaga, kr. ungdomslag og indremisjonslag på Røra sende felles brev til båe prestane og sa seg samde i det dei hadde gjort.

Trugsmåla mot prestane frå N.S.-styremaktene vart ikkje sette i verk her i prestegjeldet. Prestane fekk bu på prestegardane sine under heile krigen - under noko vanskelegare økonomiske kår. Då dei ikkje kunne ta imot løn, var det spørsmål om folket ville betala dei for arbeidet.

    Rørbyggene tok på seg sin part og meir enn det. Dei var svært gavmilde. Det synte seg på fleire måtar i «nødens stund» at folk var glade i kyrkja si og heldt fast på henne. Dei var interesserte i dei skriv som kyrkjeleiinga sende ut. «Hyrdebrevet» som bispane sende ut våren 1941 og som politiet la beslag på, kom illegalt ut mellom folk på ra fleire fekk lesa det.

Etter 8/4 -42 kunne kyrkja ikkje lysa til ekteskap for folk eller gjøre den juridisk bindande vigsel, men gje kyrkjeleg signing til dei som var borgerleg vigde. Det synte seg at alle som gifta seg på Røra ville ha denne.

Okkupasjonsmakta var ute etter kyrkjeklokkene i landet for å få tak i metallet. Det var ei tid frykt for at dei gamle klokkene i Salberg skulle fara sin veg. Det vart Gudskjelov ikkje så.

N.S.-styret freista å «nyordna» soknerådet her i bygda og. Men det lukkast ikkje. Det soknerådet som var vald føre krigen stod i til nyvalet i desember 1945.

Det var jamnast godt oppte til gudstenesta i Salberg. Bedehuset var våren 1940 og frå 14.9.-43 til krigen slutta tatt i bruk av tyskarane.

- Ein messendag vil mange serleg minnas: Søndagen 28. februar 1943 då den rre soknepresten til Inderøy, dr. Halvdan Freihow, heldt messe. Han var forvist frå Telemark til Senja og gjorde stans i sitt gamle prestegjeld. Den dagen var Salberg-kyrkja altfor lita.

Ein torer ikkje seia noko om kva kyrkjelivet hadde å bety for folk i krigstida. Men det gjekk fram at storparten av folket var glade fordi «Fedrane kyrkja i Norigs land» var der.

 

Mobiliserte ren 1940.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tok mot:

 

Var med:

 

l.

I.R.13

Torberg Engan

Steinkjer

 

Kvam

 

Snåsa

2.

-«-

Kristoffer Hårberg

-«-

 

-«-

 

-«-

3.

-«-

Toralf Gundersen

-

 

-«-

 

-«-

4.

-«-

Lars Austad

-«-

 

-

 

 

5.

-«-

Anton Indgul

-«-

 

-«-

 

 

6.

-«-

Ludvig Letnes

-«-

 

-«-

 

 

7.

-«-

Sef. Lorås, fanejunker

-«-

 

-«-

 

 

8.

-«-

Einar J. Austad

Haugsli

 

-«-

 

 

9.

-«-

Oluf Fines

-

 

-«-

 

 

10.

-«-

Olaf Norrd

-«-

 

-«-

 

 

11.

-«-

Johannes Norgård

-

 

-«-

 

 

12.

ikkjestr.

Olaf O. Johnsen

Steinkjer

 

-«-

 

 

13.

-«-

Ivar Ertzgård

Kvam

 

 

 

 

14.

I.R. 13

Aksel Røflo

Haugsli

 

-«-

 

 

15.

ikkjestr.

John lstad

Rinnleiret

 

Verdalsøra,

Stod, Snåsa

16.

I.R. 13

Jon Hollås

Steinkjer

 

Kvam,

 

Snåsa

17.

D.R.3

Torlaf Holmsve

Sunnan

 

Stod,

 

Snåsa

18.

-«-

Asmund Grande

-«-

 

-«-

 

-«-

19.

-«-

OIe H. Grande

-

 

-«-

 

-«-

20.

-«-

Alf Følstad

-

 

-«-

 

-«-

21.

-«-

Ingolf Sørli

-«-

 

-«-

 

-«-

22.

I.R. 13

Georg Nordberg

Narvik, trefning

Bjømefjell (såra)

Invalidepensjon

23.

-«-

Kåre Sjøvold

-«-

-«-

Bjørnefjell (såra)

Invalidepensjon

24.

-«-

OIe K. Austad

-«-

-

Bjørnefjell

 

 

25.

-«-

John Magnus Roel

Narvik

(ikkje

Bjørnefjell)

 

26.

-«-

Olav Følstad

-«-

-«-

-«-

 

 

27.

-«-

Ludvig Lunnan

Narvik, trefning

Bjørnefjell

 

 

28.

-«-

Per Mentsen

Narvik,

vart

teken tiI fange på

EI vegårdsmoen

29.

-«-

Nils Vestrum

Narvik, trefning

Bjømefjell

 

 

30.

-«-

Jens Holtan

-«-

-«-

-«-

 

 

31.

D.R.3

Johannes Moan

Sunnan -

 

Stod -

 

Snåsa

32.

-«-

Asbjørn Moan

-«-

 

-«-

 

-«-

33.

-«-

Alf Hermann

-«-

 

-«-

 

-«-

34.

-«-

Arvid Øyen (ikkjestr.)

-«-

 

-«-

 

-«-

35.

-«-

Olav Westrum (Krokmarka) - « -

 

-«-

 

-«-

36.

-«-

Bjarne Følstad

-«-

 

-«-

 

-«-

37.

Marinen Reidar Austad

Panserskipet

«Norge»,

fall ved

Narvik

Nokre andre møtte og, men av ymse grunnar vende dei heim att.

 

Dette stoffet er hentet fra årboka Eynni Idri, utgitt av Inderøy Museum og Historielag i 1995.

 

Som det står i innledninga er dette stoff som ble samla inn, fra de som ble berørt av krigen 1940-1945, og overlevert Formannskapet i Røra kommune. Stoffet var håndskrevet og samla i ett hefte. Dette heftet er scannet, og du kan lese fra heftet lenger ned.

 

TYSK FLY STYRTET PÅ HYLLBUKTA.

 

Takk til Iver Indgul som har bidratt med dette avisutklippet.

RØRA UNDER HAKEKORSET 1940 - 1945.

Først på 1950 tallet ble, på oppdrag fra Røra Formannskap samlet inn en god del dokumentasjon fra nevnte periode. Dokumentasjonen ble overlevert til Røra formannskap 22. mars 1951.
Steinar Lorås har, i sin besittelse, en kopi av disse dokumenten, som nå skannes og gjøres tilgjengelig på Rørsia.

Les om Administrasjon her.

Les om forsjellige hendelser her.

Personlige fortellinger om soldater og andre her.

Gårdbrukernes fortellinger her.